Forbrukerkjøpsloven av 21. juni 2002 nr. 34 er den sentrale loven ved handel av ting mellom forbrukere og næringsdrivende, og gjelder ved kjøp av ting som av kjøper hovedsakelig skal brukes utenfor næring til privat bruk. Når det gjelder gavesalg, faller salgsdelen innenfor forbrukerkjøpsloven. Forbrukerkjøpsloven gjelder etter § 2 første ledd også for bestilling av ting som skal tilvirkes (tilvirkningskjøp), levering av vann, kjøp av fordringer eller rettigheter og avtale med et nettselskap om overføring av elektrisk energi.
I forbrukerkjøpsloven § 1 tredje ledd er begrepet forbruker definert relativt vidt:
”Med forbruker menes en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet”.
I NOU 1993:27 Forbrukerkjøpslov står det følgende omkring hva som skal til for at kjøpet hovedsakelig skal være gjort utenfor næring, og således være et forbrukerkjøp:
”Utvalget har riktignok valgt å ta inn begrepet « hovedsakelig ». I dette ligger at det avgjørende vil være hva som er det vesentlige formål med kjøpet. Selv om definisjonen har et omvendt utgangspunkt i forhold til formuleringen i kjl. 1988, « hovedsakelig til personlig bruk », vil grensedragningen måtte skje på samme måte. Skjematisk kan man se det slik at på en skala fra 0 til 100 prosent, må bruken som er knyttet til næringsvirksomhet, ikke utgjøre mer enn 50 prosent. F.eks. vil en drosjeeiers innkjøp av bil ikke være forbrukerkjøp selv om bilen også benyttes privat, fordi mer enn 50 prosent av bruken vil være knyttet til hans næringsvirksomhet”.
Definisjonen av begrepet forbruker er satt vidt, slik at det ikke skal komme i konflikt med Direktiv 99/44/EF (forbrukerkjøpsdirektivet) i norsk rett. Forbrukerkjøpsdirektivet ble vedtatt 25. mai 1999 og gjennomført 1. januar 2002. Direktivet er tatt inn i EØS-avtalen, etter beslutning av EØS-komiteen nr.12/2000 og Stortingets samtykke, jf. St. prp. nr. 42 (1999-2000) og Innst. S. nr.157 (1999-2000).
Det innebærer at hovedformålet med kjøpet eller transaksjonen ikke retter seg mot en persons yrke eller virksomhet. Salg mellom forbrukere er normalt ikke forbrukerkjøp, da kriteriet om at selgeren eller selgerens representant opptrer i næringsvirksomhet. ikke er oppfylt.
Med begrepet fysisk person menes at kjøp til foretak som foreninger, selskap, innretninger og andre juridiske personer alltid vil bli ansett for å falle utenfor forbrukerbegrepet. Imidlertid dersom bruken av tingene skal først og fremst skal skje av fysiske personer tilknyttet en juridisk person, kan de fysiske personer i visse tilfeller påberope seg forbrukerstatus. For at kjøp til foretak skal få forbrukervern, må kjøp inngås i navnet til en fysisk person (den personen som handler på vegne av f. eks. idrettslaget).
Et kjent eksempel er at den enkelte elev hver for seg ble ansett som forbrukere dersom en skole kjøpte skolegensere elevene (FTU-1983-255), mens et skilag som kjøpte en snøscooter til drift av skianlegget ikke fikk forbrukerstatus (FTU-1983-396).
Forbrukerkjøp omfatter etter § 2 annet ledd ikke kjøp av fast eiendom etter avhendingsloven, avtale om oppføring av bygning eller annet anlegg på fast eiendom og avtale med en kraftleverandør om levering av elektrisk energi med unntak av forsinkelse og tjenesteyting (der hoveddelen av ytelsen er utførelsen av en tjeneste). Forbrukerkjøpsloven har dessuten i § 1 fastsatt et forbehold om at den kun gjelder ”hvis ikke noe annet er fastsatt i lov,” slik at forbrukerkjøpsloven vil vike for spesielle kontraktsregler fastsatt i andre kontraktslover.
En forbruker er en som ikke hovedsaklig handler som ledd i næringsvirksomhet. FTU-sak 2007/01/40 gjaldt angreretten på en støvsuger, men i forhold til forbrukerbegrepet ble det vist til forbrukerkjøpslovens forarbeider i Ot.prp. nr.44 2001-2002 side 32 og 35.
Enkeltpersonsforetak og privatpersoner samme juridiske subjekt. Det avgjørende var ikke at enkeltpersonsforetaket var nevnt som part i avtalen, men at avtalen reelt sett var inngått av en privatperson. Støvsugeren skulle dessuten brukes av kjøperen til private formål i tillegg til hjemmekontoret på 13 km2, som var en liten del av boligen. Kjøperen ble gitt angrerett.
Selger i forbrukerkjøpsrettslig forstand innebærer at selgeren eller dennes representant opptrer i næringsvirksomhet. Dette kommer særlig på spissen når arbeidstaker kjøper en PC fra arbeidsgiver. I dette tilfellet vil ikke arbeidsgiveren regnes som profesjonell selger i og med at arbeidsgiveren ikke driver med salg av PC som sin næringsvirksomhet. Dersom det ikke er inngått en avtale mellom partene som gir kjøperen forbrukervern, reguleres kjøpet av kjøpsloven av 1988.
Dersom selgeren har en representant som opptrer i næringsvirksomhet(og selgeren selv ikke gjør det), er representanten og selgeren solidarisk ansvarlige for selgerens forpliktelse overfor forbrukeren. Et eksempel på dette er den profesjonelle bilselgeren som selger bil for en privat part. Solidaransvar gjelder likevel ikke dersom forbrukeren er blitt gjort uttrykkelig oppmerksom på at representanten bare opptrer som mellommann og ikke er solidarisk ansvarlig med selgeren. I dette tilfellet vil ikke forbrukerkjøpsloven gjelde, men kjøpsloven i det tilfellet at selger og kjøper er privatpersoner. Loven gjelder også bytte av ting, for eksempel biler, så langt det passer, jf. forbrukerkjøpsloven § 1 femte ledd.
Leasing faller utenfor forbrukerkjøpsloven, men er avtalen konstruert slik at selgeren har salgspant i tingen (forbeholder seg eiendomsrett inntil forbrukeren kjøper tingen), vil kredittkjøpsloven gjelde. En leasingavtale kan gå over til å være et forbrukerkjøp etter at forbrukeren har kjøpt ut varen av selgeren. Reklamasjoner påløpt før kjøpstidspunktet reguleres imidlertid ikke av forbrukerkjøpsloven, men av avtalen mellom partene.
Eksempler på ”ting” er gjenstander, vann og elektrisitet fra nettselskap, avgrenset mot nettleie, tjenester, kjøp av fast eiendom, oppføring av og arbeid på bolig.
Kjøpsloven og forbrukerkjøpsloven gjelder i utgangspunktet de samme typer kjøp. Forbrukerkjøpsloven gjelder ikke kjøp av digitale ytelser over nettet (programvare, filmer, musikk og andre filer som lastes ned av forbrukeren). Loven kan ikke fravikes til ugunst for forbrukerkjøper, jf. forbrukerkjøpsloven § 3.
Kilde: Advokatfirmaet RUV